Marie, 1977

Jeg hadde en trygg og god oppvekst i det norske "bibelbeltet". Var stort sett sammen med familien min og de kristne vennene i den norske lutherske Frikirken. Sang i kor, var søndagsskolefrøken. Leste jevnlig i Bibelen, hadde en lese- og bønneplan som ble mer og mer utbygd. Dro på leir og kristne stevner. Bokhyllene var fulle av kristne bøker.

Jeg husker sjelden at foreldrene mine sa at det og det var synd. Men jeg skjønte det, på ting andre sa og på det jeg leste i Bibelen. Spesielt kropp og sex var hysj-hysj.

Jeg var en typisk pietist. Drikking og festing kom ikke på tale. En gang på videregående argumenterte jeg åpent mot homofili i en norsktime. Jeg ble veldig skuffet over en kristen kamerat som ikke var enig med meg.

Men jeg måtte innse at jeg selv ikke bare var snill. Dårlige motiver for gode gjerninger var èn ting. Lysten til synd var noe annet. Jeg ba Jesus om å tilgi meg, om å gjøre det sånn at jeg ikke tenkte syndige tanker. Det hjalp ikke, men det hjalp litt å be. Da følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne.

Jeg begynte tidlig å tenke på meg selv som to personer. En grei og uskyldig, en slem, egoistisk og syndig. Jeg ba om at den snille "nummer to" måtte ta over. Det var ikke snakk om noen personlighetsspaltning. Jeg greide bare ikke å godta at jeg som et helt menneske kunne ha både gode og vonde egenskaper. I kristen sammenheng hadde jeg jo også fått vite at det var de vonde egenskapene og de egoistiske motivene som egentlig var meg. I meg selv var det ingen ting godt, derfor trengte jeg Jesus. Sanglinjen "Selv er jeg intet, Jesus mitt alt" fra Salige visshet av Fanny Crosby er en typisk (luthersk) kristen tese. Hvordan kunne jeg bli venner med meg selv, se min egen verdi? Det var vanskelig.

På videregående begynte problemene å bli store. Jeg hadde et veldig dårlig selvbilde, ble deprimert og intenst opptatt av egen skyld og synd. Jeg hengte meg opp i bibelvers som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og i tillegg på Guds kjærlighet til menneskene. Jeg begynte å tvile på Guds og Jesu fullkomne godhet. Hvordan kunne en kjærlig Gud dømme en hel verden til undergang i oversvømmelse? Befale folket sitt, Israel, å drepe alle fiendene sine? Mamma prøvde å vise meg bibelvers som kunne muntre meg opp. Men jeg fant alltid et annet vers i nærheten som satte det positive i et negativt lys.

Jeg trodde jeg var frafallen. Jeg gikk på møter og ble bedt for. Flere ganger. Jeg måtte komme tilbake til Jesus, gjøre et oppbrudd med det gamle livet, virkelig ta et valg.

Depresjonen gikk utover resten av familien. De gikk som på nåler, visste ikke hva de skulle gjøre og si. Senere har jeg hørt fra søsteren min at hun ofte var sint på meg.

Det siste året på videregående gikk jeg til en psykiater. Jeg ble ledet til å innrømme ting jeg aldri hadde sagt til noen før. Innrømme at jeg hadde tanker og følelser jeg så på som syndige. Hun sa at det faktisk var normalt og naturlig. Jeg tenkte at psykologen, som gikk for å være kristen, måtte være frafallen.

Jeg kom gjennom problemene - iallfall på utsiden. Jeg greide å fullføre skolen. Etterpå begynte jeg på bibelskole.

Dette året fikk jeg mange venner. Det ble mitt mest sosiale år noensinne. Jeg var med andre kristne ungdommer døgnet rundt. Det var lagt opp til møter, klasseturer, konserter. Jeg gikk i musikklassen og fikk virkelig bruke det store sangtalentet mitt. Men selvfølgelig var stemmen først og fremst en gave som jeg skulle bruke til Guds ære.

Fremdeles er synging noe av det fineste jeg gjør, men sang med familien er ikke uproblematisk i dag. For hvordan kan jeg framføre tekster jeg ikke tror på og mener noe med? Paradoksalt nok er det de mest personlige sangene som er de vakreste.

Etter bibelskolen ble jeg med i et kristent kor med opptaksprøve og et ganske høyt musikalt nivå. Vi var alle veldig gode venner, ga hverandre klemmer når vi traff hverandre, holdt hverandre i hendene og sang velsignelsen. Jeg følte meg nesten som om jeg gikk i en rus av og til. Etter fire-fem år i koret sluttet jeg likevel. Jeg kunne ikke stå for det vi sang, og valgte bort det gode sosiale og musikalske fellesskapet - noe jeg savner i dag.

Bibliotekarer har tradisjonelt hatt et rykte som "hysj-hysj"-kjerringer. System og orden og ro skal herske mellom reolene. Ingen ting farlig skal finnes i hyllene. Men faktum er at det er få yrkesgrupper som er så radikale som nettopp bibliotekarene i dag! Ytringsfrihet og formidling av all kunnskap står høyt i kurs. Sensur er tabu. Det merket jeg i løpet av mitt bibliotekarstudium. Plutselig hadde jeg kommet inn i løvens hule. Jeg fikk klassekamerater som kalte seg kristne, men som var veldig åpne for andres tro og religion. Det var ikke så lett lenger å ha et fundamentalistisk syn på godt og ondt, skittent og rent, greit og ugreit. Ei kristen jente som jeg så opp tilhadde en homofil kamerat. En annen hadde vært kristen, men var det ikke lenger.

Jeg vet ikke hvor mye studentmiljøet hadde å si for det som skjedde med meg. Men jeg følte mer og mer at jeg ikke hørte til i det kristne fellesskapet, ikke kunne være ærlig med spørsmålene og tankene mine. Jeg kunne ta imot omsorg på et menneskelig plan helt uten problemer, men åndelige samtaler og forbønn ble vanskelig og føltes galt. Slik er det også i dag. Det er som om jeg sammen med kristne må være på vakt mot "åndelige angrep" - et uttrykk jeg hadde et helt annet forhold til før!

Vendepunktet kom med hovedoppgaven i 3. klasse. Jeg skulle sammenligne romaner om bibelfiguren Moses med grunnteksten i Mosebøkene. Analysen skulle selvfølgelig ligge på et rent litterært plan. Men da måtte jeg se på den uangripelige og hellige Bibelen som en hvilken som helst annen tekst. Stil, synsvinkel, gjentagelser. Jeg måtte studere boka på nytt og risikere nye trosproblemer.

Historien om Moses er full av vendinger som er vanskelige å godta, og romanene, som riktignok var skrevet av en kristen forfatter, gjorde det ikke bedre. Gud ble farlig, uforståelig, brutal, fjern. Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var dette synet jeg hadde fått på Gud fra jeg var liten. Han var stor, sterk, allmektig, men likevel full av nåde og kjærlighet. Men Mosebøkene var jo en del av den ufeilbarlige bibelen! Dette måtte jo også tas med i vurderingen! Veilederen min kommenterte at JHV var en forferdelig gud. Det føltes ikke riktig, men jeg kunne heller ikke forsvare ham med hele hjertet.

Denne gangen endte ikke tvilen og uroen med at jeg slo meg til ro med det uforklarlige. Det endte med et brudd. Jeg kunne ikke late som lenger. Iallfall ikke for meg selv. Det var en stor lettelse. Etter hvert fikk foreldrene mine, søsteren min og en ikke-kristen venninne vite det.

Når jeg er hjemme på ferie er jeg offisielt fremdeles kristen. Jeg vet ikke når jeg kan komme ut av "frafallsskapet". Det er først og fremst kjærligheten til familien og redselen for skammen de vil oppleve som holder meg tilbake.

Selv når familien min er milevis borte og få vet om ståstedet mitt, føler jeg på de usynlige grensene. Jeg er av naturen ingen hemningsløs person. Men jeg skulle ønske at jeg kunne være litt friere. At jeg tok sjanser. Jeg tenker på dilemmaer som er absurde for moderne, ikke-kristne ungdommer, men de er relevante for meg.

Det var slett ikke alt med det kristne livet som var negativt. Jeg fikk trygghet og en følelse av at ting hang sammen. At noen passet på meg. Det jeg likevel savner mest i dag, er en person å takke for at jeg lever og har det bra. Nå må jeg vel si noe sånt som - takk, hvem du enn er!...?

Det virker fremdeles utrolig at alt det nydelige rundt meg skulle ha blitt til helt av seg selv. Alt fra det minste frøet som kan bli til et stort tre, til de vakreste gullfargede skyene. Da må en virkelig snakke om blind tro! Jeg vet ikke hvem det er som har gjort dette. Kanskje Gud fins? Men jeg savner ikke det å ha et personlig forhold til ham. Ikke i dag.

Marie